Oslo er en liten by og når jeg stadig møtte på ansikter (eller var redd for å møte på ansikter) jeg kjenner til i min egen by, som jeg helst vil holde meg unna, ble det fort vanskelig. Jeg følte meg ikke fri og ville ikke bli fordømt av gamle kjenninger som ikke kjenner meg lenger - men tror de gjør det..
Da setter jeg fort opp et skjold for å betskytte meg selv og blir bitchy, frekk og/eller stum.
Men det betyr også at jeg flytter vekk fra alt trygt, alle de jeg er glad i og som er glad i meg for akkurat den jeg er. Og akkurat det skal nok litt til, for jeg er en vanskelig person og det er noe jeg absloutt jobber med hver dag. Jeg vet godt jeg er ærlig (kanskje hakket for mye), sta og sær, men mener det meste godhjerte, og folk får som regel slengt det de fortjener i trynet på godt og vondt!
Nå følte jeg meg endelig klar til og stå på mine egne to ben uten familie og venner som støttehjul. Jeg har forandret meg mye de siste to-tre årene - bygget meg opp og er sterkere, mer selvsikker og har en mer rett selvinnsikt enn tidligere. Så nå er jeg trygg nok på at jeg skal klare dette nye livet, takle det som kommer på egenhånd (eller dette har jeg forsåvidt alltid gjort..). Måtte tørre og sende en melding til noen jeg kjenner halvveis om de vil ta en kaffe - og dette er kanskje hardere for meg enn de aller fleste.
Og ja, jeg har reist mye og mye alene, men det er en helt annen opplevelse. Da er alt bare midlertidlig. Midlertidige venner og kjennskap. Midlertidlig byer og land. Midlertidlig forandringer. Da jeg stadig var i bevegelse og på reiefot, var det inntrykkene og omgivelsene som tok opp tankene mine. Det var alltid noe nytt å oppdage, se og gjøre. Reisingen har hjulpet meg mye på vei og jeg har blitt mer glad i mennesker og meg selv av det. Jeg har funnet ut at nye mennesker liker meg, så er letter og slippe flere folk inn og la dem bli kjent med meg som jeg er. For jeg er vanskelig, har sterke meninger og sta - men dette er egenskaper jeg ikke vil kvitte meg med, kanskje dempe noen hakk bare. Men mener jeg noe om en ting så står jeg for det!
Og joda, jeg hører stadig jeg er bra og fin av både kjente og ukjente, men for meg har det lite å si. Det handler om å bli god nok i mine egne øyne. Veien dit er lang og bratt, men jeg er godt på vei! Det å få sjangsen til en ny start, et sted hvor ingen kjenner noenting til meg er en befrielse og føles godt på hele kroppen! Jeg er fremdeles hun sjenerte, stille og rolige jenta, men jeg har nå så mye mer og komme med - og jeg sier det jeg står innefor. Funnet ut at jeg aldri kommer til å bli supersosial, og trives godt hjemme i senga med en god bok og tekoppen på hvilken som helst dag - og det er helt greit. Alenetid er gull verdt og det er måten jeg bearbeider alt på.
Det og flytte til Danmark er perminent. Det som er skummelt er at snart vil det roe seg her også, jeg vil komme inn i en hverdag og rutiner hvor det meste går på automatikk - og med dette kommer også de gamle tankene tilbake. Men dette skal jeg klare med glans! Har allerede gode forbindelser og vennskap så nå er det bare opp til meg og opprettholde disse. Ikke falle ned i min egen felle, og stenge meg selv inne i meg selv igjen.
Hittil går det suverent! Føler meg fri på en helt ny måte, herlig. Går som regel uten sminke og er meg selv hundre prosent - fantastisk følelse.
Nå gjennstår bare å tviholde på dette også gjennom de mørke vintermånedene. Jeg har fått en god vennegjeng rundt mer og dagene er fylt med solskinn selv på regngrå hverdagsdager! Jeg er innmari heldig, og setter stor pris på alt og alle positive rundt meg.
- C.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar